Jeg hater å ikke få sove. Jeg blir bare liggende og tenke. Jeg tenker på hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre, og hva av dette jeg virkelig kommer til å gjennomføre. Jeg tenker på meg, jeg tenker på deg, jeg tenker på oss, og jeg tenker på dere. Jeg tenker på fortid, jeg tenker på framtid, jeg tenker på nåtid og jeg tenker på samtid. Jeg tenker på hva som blir sagt, og hva som sies, jeg tenker på når folk vies og hvorfor ikke ting alltid innfries. Jeg tenker på folks tanker, og hvor alle og en hver vanker, jeg tenker kanskje spesielt mye på hvorfor du har blitt mitt livs anker.

Men nå skal jeg prøve på ny, legge meg ned og sette pris på dette husly. Jeg skal drømme søtt og sove godt, og være evig takknemlig som at jeg verdens beste venn har fått.

vel vel

Det er nærmere 2 mnd siden sist jeg blogget. Det har vært både godt og vondt faktisk. Godt for å rett og slett ikke føle seg tvunget til noe som helst, men vondt fordi det hele tiden har vært små og store nevneverdige episoder som har skjedd. Episoder jeg har hatt ufattelig lyst til å skrevet om, men som ordforrådet mitt ikke har strukket til å beskrive. Dette skal ikke bli noe langt innlegg, jeg har nemlig kjemiprøve i morgen.

Tenkte bare jeg skulle meddele at jeg har søkt på skole på Bali, og at jeg drar dit om mindre enn et år. Sykt. Tanken gjør meg ubeskrivelig glad og motivert, men samtidlig redd og usikker. Tenker på hvordan det blir å dra fra alt. Hvordan det blir å sette seg på flyet, høre på musikk som minner om fortia, se ut av vinduet og tenke tilbake på alt jeg har hatt. Lurer på hvordan det blir når alt nærmer seg såpass at alt jeg gjør, gjøres for siste gang før jeg drar. Helt ærlig så tror jeg at det er først da jeg får testa hvor sterk(svak) jeg egentlig er.

Tror ikke slike reaksjoner kan beskrives før de selv oppleves. Men en ting jeg vet med sikkerhet, er at jeg kommer til å savne min daglige dose av bestevenninna mi, mer enn noe annet. Og for å være helt ærlig, så er det faktisk det jeg gruer meg mest av alt til.

Gjennom et langt liv venner vi oss til mange forskjellige ting og personer. Vi venner oss til å forholde oss til hverandre. Vi venner oss til småting, og store ting. Vi venner oss at noen drar, og aldri kommer tilbake, vi venner oss til at noen kommer og forblir der for alltid. Vi venner oss til berøring, vi venner oss til frastøting, vi venner oss til sammenligning, og vi venner oss til utklassing. Vi venner oss til nye lukter, smaker, følelser, og former. Vi venner oss til forandringer, skjeivfordelinger, og nedprioriteringer.

Med litt tid og riktig innstilling, og et spørsmål i bakhodet om det hele tiden er verdt det, så tror jeg vi klarer å venne oss til det meste. Men det er en ting jeg lurer på, hvordan venner man seg til en ting man aldri klarer å venne seg til?

Stage Dolls og Åge Aleksandersen var utrolig! Må ærlig innrømme at det gjorde det ekstra spesielt å sitte under et teppe, et steinkast unna et fossefall, med x antall mennesker i ryggen. Vi sleit litt med å finne fram, men til syvende og sist gikk bilturen overraskende bra. I pausa mellom de to konsertene løp vi ned til bilen for å hente godteri, og idet vi var tilbake, hadde et gammelt ektepar nærmest bombadert teppet vårt, og oppførte seg ytterst hensynsløst. Men, så eksemplarisk ungdom er, så tok vi med oss teppet vårt og fant oss nye plasser. Etter konserten kjørte vi så til Averøya for å overnatte der et par netter. Vi ankom Guribo halv 3, og da hadde jeg kjørt langt og lenge med ei lita sovende prinsesse i baksetet. Vi sluknet etter en timestid med kosing av lille Luna, og dagen derpå fulgte med både fjelltur, masse greys, middag, bitteliten roadtrip til Atlanerhavsveien, og hvitløksbaguetter som kvelds/nattmat.

I skrivende stund sitter jeg i sofan med frokost og the city. Tenker litt igrunn. For om nærmere 1 år er jeg nok ikke å finne her hjemme lengre. Da sitter jeg antagelig på hotellrommet mitt på Bali og spiser frokost etter jeg akurat har kommet hjem fra av joggetur langs stranda. Litt rart å tenke på at sommeren som snart er ferdig, er sommeren jeg på en måte har måtta gjort ting på. Neste sommer blir nok for det meste jobbingjobbingjobbing.

Det er ingenting jeg gleder meg mer til enn å reise. Men samtidlig er det ingenting jeg gruer meg mer til. Jeg vet at jeg kommer til å stortrives både på plassen, og med studiet. Forhåpentligvis med folkene også. Jeg har lest mye om boforhold, studiet osv osv på nett, så føler at jeg vet litt om hva som venter. Det er ikke det jeg gruer meg til. Gruer meg til å reise fra nære og kjære. Men, det er enda lenge til liker jeg å tro. Så jeg får bare nyte dagene så godt som overhode mulig!

<3

Hvor skal jeg begynne? Jeg lovde dere jo å komme sterke tilbake med både bilder og litt småprat om syden. Jeg føler tiden nå er kommet for å sette meg ned og ta et skippertak når det gjelder bloggen.

Turen begynte så fint med en biltur og flytur til varmere strøk. Idet vi tok av, var det nesten like varmt i rosenes by, som det det var i Palma Nova. Vi ankom hotellet, men var ikke der mange minuttene før det bar videre på nærmeste kinarestaurant. Maten var så som så, og kundebehandlingen like så. Sett bort i fra det, og en kveld til, spiste vi kanongod mat hver kveld! Som de fleste andre bruker å gjøre når de er i syden, tilbringte vi morgnene, formiddagene, dagene og ettermiddagene på stranda. Vi hadde kun et lite avbrekk med lunsj midt på dagen. Om kveldene dro vi rundt om kring i både Magaluf og Palma Nova. Hadde det vært opp til oss barna, hadde det kanskje blitt mer enn bare 1-2 drinker per kveld (a)

Skjønner ikke hva som kan være så interessant å lese om sydenturen vår. Den kan ikke beskrives uansett. Vi gjorde " det vanlige" hver dag, og shoppa både det ene og det andre. Noen mer enn andre! Vi var også på hotellet for å få med oss show og lignende, og Anett ble naturligvis trekt opp på scenen når det var klovneshow. Like barn leker best. Ikke sant, lille venn?

Det er vel kanskje nevneverdig at vi prøvde slingshotten første kvelden da. Det var sykt. Trodde aldri jeg ville få bruk for pusteøvelsene fra pilatestimene, men jeg har aldri brukt så mye energi på å puste før. Det var som om jeg tok mine siste åndedrag.

Vi fikk ikke så alt for mange bekjentskap, men Lauren ble vi jo kjent med etter hvert da. Lauren fra England som var imponert over hvor flink vi var i engelsk. Spesielt.

Siste dagen var spesiell. Den starta som vanlig på stranda med baguetter og Nutella, etterfulgt av flere timer med slikking av sol. Men denne dagen var både jeg og Anett gira på å kjøre vannscooter, noe som ikke ble gjennomført takket være kommunikasjonssvikt. Så det endte med en båttur på alt for hardt farvann(..), hengende i en "fallskjerm" etter en båt, og flyfish til slutt. Vil helst ikke gå nærmere inn på detaljene fra verken båtturen eller flyfishturen. Eneste jeg sier er vel at akkurat der og da burda vi begge vurdert badedrakt istede for bikini.

Vi turslet så hjem igjen i solsteiken fra Magaluf til Palma Nova. Vi nøt solstrålene en siste gang før vi vendte mot hotellet igjen. Vi dusjet på tur, og gjorde oss klare for feriens siste kveld ut. Vi dro på en bedre resturant hvor vi allerede hadde kommet på godfot med servitørene, og fikk servert en bedre middag, og ikke minst mer enn nok drikke. Var det ikke 4 iste du endte opp med til slutt, Anett? Stakkars personalet begynte jo å lure på om isteboksene hadde hull i bunnen. Vi hadde planer om dessert, men måtte hvile magen litt. Så vi tok nok en gang føttene tatt og gikk bortover mot Magaluf for å smake på livet og butikkene en siste gang. Etter å ha turslet tilbake til vår by igjen( ja det ble nok gåing), fant vi en Cafè i ypperste klasse som for en gang skyld serverte oss sjokoladekake når det var det vi bestilte. Ei sjokoladekake jeg sent vil glemme. Varm, smakfull, saftig og god. Med litt is ved siden av. Det var trossalt siste kvelden, så vi avslutta det hele med den desidert sykeste strawberry daiquiri jeg noen gang har smakt, og som jeg noen gang tror jeg vil smake. Den var rett og slett livsfarlig god, så jeg er litt glad for at det bare ble med den ene. Etter å ha gått langt og lenge, så fant vi veien til hotellet igjen. Der var det nok et show, men vi interesserte oss ikke nok til å sette oss ned og høre på Samantha som sang. Istede løp jeg og Anett opp og tok på oss bikinien, lista oss stille ned i bikinien og holdt pusten for harde livet hver eneste gang vakta gikk forbi.

Vi tok etter hvert kveld, og gjorde oss klar til å reise dagen derpå. Vi utnytta taxfreen fullt ut, hver eneste krone, og etter en aldri så iskald flytur, var vi hjemme igjen. Eller så godt om. Tilbake til rosenes by. Idet vi gikk av flyet var jeg og Anett helt stille. Ingen sa noe som helst, vi så bare på hverandre innimellom. Jeg har ikke ord for hvor givende det er å være en del av et vennskap der hvor alt sier seg selv. Man ser på hverandre, og resten er selvsagt. Vi var fornøyde.

Og for de av dere som interesserer dere, så ble vi henta i Molde, og kjørt i full hast rett hjem til Favorittpizza og spiste alt vi maktet. Vi skilte lag for et par timer og gjorde oss klar til en aldri så bra kveld på byen. Vi endte opp her hjemme med grandis og slampklær klokken 4 på natta. Herligste uka man noen gang kan tenke seg.

Sånn, nå føler jeg at jeg har sagt noe om syden osv da i det minste. Godt å være ferdig med det.

Over til noe annet, i dag fikk jeg tidenes ferigave. Jeg har verdens beste bestevenninne hvis ja tenk. Søte, sjuke Anett hadde en overraskelse til meg, og jeg hadde nærmest ikke valg om å komme og hente den på flekken. Jeg dro oppover, og hun kom løpende ut i bilen. Der la hun en klumpete konvolutt i fanget mitt. Jeg spurte om jeg skulle åpne den senere, det var opp til meg. Men etter mindre enn 1 minutt klarte - hun- ikke å vente lengre. Så jeg hadde med å åpne søte Ole Brumm konvolutten med "Rosa Sørlie" frampå.

Den besto av godteri, et kort, en minnebrikke, en blå lapp og litt mynter samt en eruo(..), tyggis, og vaselin. Ikke spør engang. Men jeg er fornøyd, jeg har endelig fått min egen vaselin, selv om den kanskje ikke var helt splitter ny da men.. Tanken som teller!

Jeg smiler bare jeg skriver om det, har det hele liggende foran meg enda. Der ser man hvor lite som skal til, for å utgjøre den ufattelig store forskjellen.

Tusen tusen takk, lille venn! Det gleda meg mer enn du kan forestille deg.

Nå skal jeg kose meg med litt ferigavegodteri, og lade opp til Åge Aleksandersenkonsert i morgen!

heihaeåhallo!

Daaa var vi hjemme igjen. Flyet landet på Årø lufthavn rundt femtiden i går, og etter et par timer var både jeg og Anett godt plantet på et alle tiders vors, som ble etterfulgt av en tur på byen. Jeg drar snart på hytta med taxfreegodteriet mitt for å si hei til mor, far og lille Luna igjen, men frykt ikke, jeg er tilbake igjen i morgen. Tenkte jeg skulle komme sterkere tilbake med nøyere oppdatering fra syden og gårsdagen når bildene er på plass. Det kan kanskje ta litt tid, da med tanke på at jeg har 3-400 bilder å gå gjennon (tatt i betrakting at halvparten allerede er sletta).

snakkessnart.

ååå, det er så sykt. Det ekke lenge før jeg er midtveis i sommerferien. Sommerferien jeg har sett fram til helt siden forrige. Sommerferien for meg er pausa mellom hvert intervall. Og nå føler jeg at jeg er på god vei til å begynne på mitt siste. For på denne tiden neste år så er jeg ferdig med vgs, og jeg er fri til å gjøre hva jeg vil. Sykt. Går nesten ikke ant å tenke sånn, tankene blir bare løpende løpsk!Uansett, det er gråvær og helt ok temp. Ikke slik vi har vært skjemt bort med i det siste, men heller ikke typisk ktown. Så jeg skal vel ikke klage før det nærmest regner gamle kjerringer. Gårsdagen var bra. Vi lo, dansa, sang og flira. Man får det aldri mer gøy enn man lager selv.

I morgen drar jeg nok på hytta for å tilbringe litt kvailtetstid med familien. Spise masse god mat, slappe av, se tv, kjøre båt, gå på fjellet og kose meg masse.

I skrivende stund sitter jeg på stua med partymusikk i bakgrunn med joggebukse og hettegenser. Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg er litt sliten etter å ha ligget våken og prata til de sene nattetimer de siste nettene, for så å dratt på jobb i 8 timer, etterfulgt av byen, mocca og lignende til de sene nattetimer, før det bar på jobb på nyyy. Life is life, og lite søvn minner meg bare om fjorsommern.

På lørdag drar jeg nok til Mallorca med Anett, så det blir bra! Kanke si annet enn at jeg gleder meg som en liten unge før julaften. Blir godt å komme seg bort litt. Få skikkelig sommerferifølelsen. Bade, slikke sol, få sand mellom tærne, spise masse is og god mat, ligge i vannet og bare nyte det. Det skal bli herlig, og på stående fot, så kan jeg ikke love mer enn ei oppdatering før etter Mallorca. Er det feri så er det feri.

Følte jeg burde ta meg bryet med å slenge inn et bilde fra miniroadtrippen vår. Hva er vel ikke mer sommer enn bare skuldre, solbriller, en roadtrip på sparket, is og fotballkamp? Spør du meg, så spør jeg deg.